Været blir ikke som forventet, og vi blir noen dager i den trøtte industribyen Gladstone, i påvente av vind – og aller helst i riktig retning. Vi frekventerte Yacht-klubben, der de hadde billig spis-alt-du-orker-buffet. Det ble også taxitur til et kjøpesenter for å proviantere, slik at vi skulle være forberedt.

3. mai kom vi oss endelig av gårde mot Cape Capricorn. Sent, men godt. Til gjengjeld hadde fått tak i ny gassflaske til båten – en galvanisert en sådan. Den ene flasken vi hadde om bord var så rusten at vi ikke fikk fyllt den noen sted…I tillegg fikk vi også trykktestet dykkerflaskene – noe som er påkrevd hvert år i Australia.

Cape Capricorn
Vi ankom Cape Capricorn på ettermiddagen samme dag. Stedet, dvs fyret, ligger ganske nøyaktig på den sørlige vendesirkel. I guidebøkene er fyret beskrevet som automatisk, men det var likevel aktivitet rundt fyret. ”Fyrvokteren” brukte en liten ”fløybane” til å frakte ting og tang fra stranden og opp på høydedraget fyret ligger på.

Det ble en hviledag her, og vi fikk sjanse til å utforske stranden, de merkelige fjellformasjonene og ikke minst – bestige ”fjellet” for å kunne se den flotte utsikten.

5. mai ble det en ny dagsseilas til Great Keppel Island. Vi ankom der ganske tidlig, slik at vi fort fant ut at denne resort-øyen ikke var noe for oss. Mye turister og kameler man kunne ri på langs stranden….Vi bestemte oss for å dra videre neste morgen.

Det ble en natt med lite søvn, da båten rullet i havdønningene. Likevel – vi startet tidlig denne lørdags morningen, med retning mot Mackay – og en marina vi kunne få sove ut i…

Mackay
180 mil og 34 timer senere var vi på vei inn innseilingen til Mackay. Vi hadde lest i Lonely Planet at det var en nasjonalpark i nærheten , Eungella National Park, hvor man kunne få oppleve det spesielle nebbdyret, eller Platypus, som det heter å engelsk (og sikkert også latin). På vei inn ringte vi og booket oss safaritur dagen etter.

Mandag morgen 8.mai dro vi av gårde med Jungle Johno på tur. Det viste seg at vi var de eneste turdeltakerne denne dagen, og vi fikk to guider og en hel buss for oss selv. På vei mot fjellet stanset vi for å spise lunsj på en liten veikro langt ute på landsbygden. Der skapte vi furore ved å bestille kylling burger med grillet kylling, ikke frityrstekt. I dette landet er absolutt alt deep fried.

Vi trasket gjennom tett tropisk regnskog og så både en diger øgle og mye spesielle planter. Det mest fascinerende var nok en form for slyngplanter, som vokser fra trekronene og nedover, slynger seg rundt vertstreet, for tilslutt å kvele dette slik at det dør og faller ned. Deretter dro vi til en utkikkspost, hvor vi kunne skue utover den grønne dalen, med havnen vi lå i fjernt i horisonten.

Platypus
Høydepunktet var naturligvis når vi kom til stedet hvor vi kunne se nebbdyret. Fra en en liten terrasse ved elven kunne vi se 2-3 eks. av arten rote rundt i mudderet etter mat, før de steg til overflaten for å sile fangsten gjennom nebbet. Det som overrasket mest, var nok størrelsen på disse fascinerende oldtidsdyrene. Hunnen blir kun 30 cm, mens hannen strekker seg til hele 50 cm….
 
The Whitsundays
Tidlig tirsdag morgen drar vi videre til Shaw Island i The Whitsundays.

The Whitsundays er en større gruppe øyer mellom Mackay og Townsville i Queensland, som er veldig populære å seile mellom. Her kan man seile innaskjærs fra strand til strand, og det er bortimot det eneste stedet langs Australias kyst at man har noe som kan ligne på fjorder.

Vi holder veldig god fart, og når over 10 knop på det meste. Når den norske båten La Familia kaller oss opp på VHF’en, er Thomas vågal nok til å foreslå et race. De ligger bare litt foran oss,  så vi kan kanskje vinne… En del timer senere kaller La Familia oss opp på nytt – de har allerede ankret opp. Vi har fremdeles 7 mil igjen og må innse at slaget er tapt. For å gjøre nederlaget komplett, blir vi møtt med bølgen av mannskapet om bord på La Familia når vi omsider runder pynten der vi skal ankre opp. Vi sanker sammen ankerpils i en pose og drar over i dingen for å levere premien.

Dagen etter er mannskapet på Petrell som vanlig oppe svært tidlig, og drar inn på stranden for den obligatoriske ekspedisjonen. Helt inne på grunnen treffer vi på en stingray som stoler blindt på sin kamuflasje, der den nesten går i ett med sanden. Det er bare et par cm med vann, så noen kommer med forslag om at vi kanskje skal ha stingraysuppe. Vi løper til alle kanter for å finne egnede våpen. Heldigvis for stingrayen er vi utrent i denne sporten, og når Thomas pirker den i halen, tar den sats og flakser av gårde i vannoverflaten.

Skyene begynner å sige innover denne dagen, så vi bestemmer oss for å seile videre mot Cid Harbour, en liten dagsseilas videre videre opppover i The Whitsundays. La Familia ser ikke like dystert på været, og planlegger picnic på stranden. De skal dessuten plukke opp en passasjer på Hamilton Island, og må derfor bremse litt. Vi vinker farvel, og avtaler løst å møtes i Arlie Beach.

I Cid Harbour treffer vi igjen flere av de samme båtene vi har sett på veien nordover. Her er allerede både tyskeren og dansken på plass med sine respektive båter.

Arlie Beach
Vi ankommer Arlie Beach rett etter at marinakontoret er åpnet, og må legge oss ytterst på ene utstikkeren i påvnte av å bli tildelt plass. Inne på marinakontoret ber vi dem finne en plass til La Familia i nærheten av oss – de kommer sannsynligvis allerede fredag eller lørdag. Begge båtene får plass helt inne i marinaen – noe som er uvanlig for oss, siden vi vanligvis bli plassert så langt vekke fra alle fasciliteter som overhodet mulig. Flere ganger har vi lagt slik at toalettbesøk må planlegges minst 15 minutter i forveien.

I følge Lonely Planet er Arlie Beach et bra utgangspunkt for å dykke på Great Barrier Reef, så jeg og Frode booker oss en tredagers tur med ProDive. Når vi får gitt La Familia beskjed om dette, skal det ikke mye overtaling til før de legger om planene og skynder sg til Arlie Beach de også.

Når La Familia ankommer Arlie Beach, har de allerede booket dykketuren, og dagen går med til pakking og bunkring. Vi møter alle spente opp på båten til ProDive i 7 – tiden og får tildelt lugarer. Jeg ligger på lugar med Frode samt Yngve og Terje fra La Familia.
 
Dykke(ned)tur
Vi får en morgenbriefing av kapteinen – det påstås at vi ikke kan gå ut til det ytre revet pga været. Vi er sjokkert, da værmeldingen har vært slik hele tiden – og vi spurte spesifikt om denne turen gikk til det ytre revet.

Vi får noen fine dager med dykking likevel, men alle dykkene er på steder vi kunne nådd med båtene selv. Det er ikke bare vi som er misfornøyde med turen, så vi ender opp med å være rundt 10 stykker som lager en skriftlig klage. Vi ramser også opp en hel del sikkerhetsmangler på denne turen, men når vi trapper opp på kontoret blir vi bryskt avvist.

Til tross for dette, drar vi ut på byen kvelden vi kommer i land igjen. Alle som har vært på dykketuren samles på et utested inne i byen hvor ølet kommer i mugger. Det blir en sen kveld…

17. mai på sjøen
Dagen derpå brukes naturligvis til restituering – og litt planlegging av nasjonaldagen. Vi skal dra videre mot Townsville tidlig 17.mai, så det blir heller dårlig med tid til feiring. Jeg og Asbjørn stemmer i ”Ja, vi elsker” til frokosten, mens den morgengretne kapteinen ber oss om å finne en annen båt om vi skal holde på på den måten.

Med 17. mai-sløyfen på, står Thomas bak roret stort sett hele veien frem mot Townsville, kun avlastet av kapteinen i fire timer. Jeg er selvsagt kjempeglad og ikke minst stolt over at jeg ikke har blitt sjøsyk, og står gladelig på vakt om natten, og tråkler meg mellom fiskebåter som fører flombelysning, slik at det er helt umulig å se i hvilke retning de beveger seg.

På kollisjonskurs
En av dem var farlig nær. Da var Frode på vakt. Jeg våknet av at motoren startet, og noe ble kastet i dørken. Jeg fikk på meg klær og redningsvesten i en fart og kom meg ut. I ørske forstod jeg ikke hva Frode sa da han pekte på fiskebåten som var i ferd med å renne oss i senk. ”Kaldt vann, kaldt vann”, hørte jeg Frode si. ”Hæ?”, svarte jeg og lurte på om karen hadde tørnet. Etter han hadde gjentatt dette noen ganger, gikk det opp for meg. ”Kall på han!”. Jeg forsøkte å nå fiskebåten mange ganger på VHF'en, men ingen respons. Takket være fulle seil og en kraftig motor, slapp vi unna med kun skrekken.

Kapteinen var sliten etter dette, og gikk og la seg, slik at det var jeg som tok resten av vakten. Da lyset kom frem, fikk jeg slappe av en liten time, før jeg gikk i gang med en større frokost i Breakwater Marina, Townsville.

S/Y La Familia hadde roet ned tempoet i løpet av natten, da de likevel måtte vente på flo sjø. Sånn er det å ha større båt…Da de endelig var vel fortøyd i havnen en del timer senere enn oss, disket jeg opp med hjemmelaget rømmegrøt – og vi hadde en noe forsinket 17.mai feiring.

Biff med sprett i
18.mai var siste dag for gjestene Frode, Terje og Tine om bord på La Familia, så vi gikk alle sammen ut for å spise kenguru. Det viste seg å være fantastisk. Porsjonene var også så store at det rett og slett var vanskelig å helle innpå øl denne dagen.

Kapteinfruen kommer
Marit kom til Australia først 20. mai, og vi tok imot henne med en velkomstfrokost på restaurant dagen etter. Første dagen hun var hun 110% opptatt med kapteinen. Frode hadde gjort grundige forberedelser før besøket, booket hotell og lett etter det riktige sprudlevannet for anledningen.

Vi blir et par dager til I Townsville, hvor vi blant annet besøker akvariet – slik at vi får se hvordan det ser ut på barierrerevet.

På biltur
Kapteinen har lenge snakket om å leie bil, for å ta en tur innover i landet. Dagen er kommet, og vi drar av gårde kl 1200. Vi tar farvel med La Familia, som sannsynligvis er reist videre mot Cairns når vi kommer tilbake.

Frode er en stødig sjåfør, selv om det kjøres på feil side av veien i dette landet. Han loser oss trygt inn på motorveien i retning nordover. Ruten er ikke helt planlagt, og bestemmes underveis ved hjelp av Lonely Planet.

Innisfail – en by uten tak
Vi ender tilslutt opp i Innisfail, en syklonherjet by, der halvparten av husene mangler tak. Backpackerstedet vi tar inn på, er det eneste som står igjen. Det krivler av kakerlakker og andre kryp, men jeg sovner tilslutt likevel.

Vi kommer oss tidlig av gårde og drar noen km til vi kommer til Johnstone River Crocodile Farm. Dette er en park som driver oppdrett av krokodiller for kjøttet og skinnet, samtidig som de har omvisning. Det er et imponerende syn å se når de ansatte mater digre beist på 1,2 tonn og godt over 5 meter!

I tillegg til krokodillene, har de også en liten flokk kenguruer som går fritt omkring – og som vi håndmater. Jeg får også holde en liten krokodille, og mens jeg aner fred og ingen fare, får jeg plutselig en pytonslange lagt rundt halsen. Slett ikke så skremmende som jeg innbilte meg. Slangen er også helt tørr, og forholdsvis varm etter å ha lagt i solen.
 
Alt i alt – en liten og intim park som definitivt er mye bedre enn en stor zoo, der man står i kø og på tå for å få sett noe. Vi tilbringer nesten 3 timer i denne lille parken, før vi kjører videre mot Cairns. Vel fremme tar vi inn på et hostel, YHA, og får tildelt et familierom – med eget bad!

Dykketur igjen
Jeg har fått nok av landeveien, og vil ut på sjøen igjen. Jeg hopper av bilturen, og drar på  noen dagers dykketur ut på revet. Det blir noen flotte dykk på det ytre revet – noe helt annet enn forrige tur.
Etter noen dager tar jeg buss tilbake til Townsville. Frode, Marit og Asbjørn er fremdeles på biltur, og jeg bruker tiden til å reparere dykkerdrakten min. Søndag 28. mai drar jeg på en ny dykkertur – en dagstur til vraket av SS Yongala.

SS Yongala gikk ned i 1911, og er i dag blitt ett av de beste stedene man kan dykke. Båten har gradvis blitt et kunstig rev, og har en enorm diversitet av marin flora og fauna. Her var det stimer av meterlange fisk – i alle varianter, foruten veldig flotte koraller, skilpadder, havslanger, murener med mer. Definitivt det beste stedet jeg noensinne har dykket på!

Hjemreisen
Tirsdag 30.mai begynner jeg og Asbjørn den lange reisen hjem til Norge. Det blir naturligvis en tårevåt avskjed – jeg er overhodet ikke klar til å dra hjem. Dersom det hadde latt seg gjøre økonomisk, hadde jeg garantert blitt mye lenger, men min arbeidsgiver mener nok at 6 uker er mer enn nok.

Det blir nok en tur til neste år også – vi får se hvor Frode og Marit befinner seg.