|
|
|
Reisebrev 1: Første reisebrev fra Frode og Marit |
|
|
Skrevet av Marit
|
|
Thursday 03. July 2003 |
Tirsdagen kom med klump i halsen og sommerfugler i magen. Venner og familie stilte trofast opp og gjorde at det ble litt ekstra trist å forlate gamlelandet.
Et støt i hornet
Et støt i hornet, og vi var på vei. Ikke jorden rundt, men til Dolviken. Der kunne vi ta en pust i bakken, rydde litt, og ikke minst få besøk av data-Steinar som kunne hjelpe oss litt med teknikken ombord. Takk for det!
Stemningen var til å ta og føle på. Det er ikke godt å vite hva en skal si når en planlegger å være borte i 3 år.
Alvoret begynner
Onsdag formiddag begynte alvoret. Vi var så heldige at vi fikk med oss Harald Træland på første etappe. Han er sjøsterk og solid når det røyner. Av erfaring trenger vertskapet en liten innkjøring før vi setter sjøbein. Med vann på tankene og is i magen, sette vi kursen mot Skottland. Solen skinte, det var knapt et vindpust å kjenne.
Marit som aldri har seilt på det store hav, var glad og fornøyd. Dette er vel ikke noe problem! Vi ble enige om å ta tre timers vakter hver, slik at vi fikk sove litt innimellom øktene. Dette var jo en god tanke, men virkeligheten ble en annen.
Å spå været kan ingen...
Det er ikke alltid lett å forutsi været tre dager frem i tid. Det fikk vi merke. Bølgene ble høyere, himmelen mørkere, og vi ble stadig mer blek om nebbet. Etter å ha matet krabbene jevnt og trutt gjennom en hel vakt, ble Frode kalt opp fra køyen.
-Er litt dårlig, jeg, var det Marit fikk stutret frem før hun krøp ned i køyen. Lite visste hun om at dette ble basen gjennom det neste døgnet og litt til.
To tapre mannfolk overtok, og fikk en vakt som varte lenger enn de hadde drømt om. Verken mat eller søvn på to døgn, kan gjøre selv den mest sjøsterke litt vissen. Bølgene la seg over båten, og var uten rytme og dannelse. Skulle en være så syndig å lukke øynene, ble en straks vekket av en iskald sprut fra sjøen. Slik gikk timene.
Land i sikte
Etter tre døgn på havet, var det land i sikte. Det var så mørkt at det ikke nyttet å legge inntil, så vi ble drivende i flere timer og ventet på dagslys.
Så kom solen, formen og pågangsmotet igjen, og vi var atter tre i cockpiten. Skottland lå foran oss, og var akkurat slik vi hadde sett på film. Høye klipper, store grønne sletter og gamle murhus.
Caledoniakanalen
Vi kom oss inn i innkjøringen til Caledoniakanalen, og kjente at her var det godt å være. Fleece og ull ble byttet ut mot solbriller, mødrene var varslet om at vi var vel fremme, og vi var klare for slusene.
Der gikk det slag i slag. Vi ble heist opp i slusene og kom oss opp i høyden. Her var det utsikt over sjøen, og ikke minst gratis dusj, vann og strøm. Så Rune, her kunne til og med du hatt det fint!
Vi ser frem mot en deilig uke i kanalen, hvor vi skal brette ut syklene og nyte ferien! Ha det godt alle sammen -for det har vi!
Frode og Marit
|
|
|
Reisebrev 
