|
|
|
Reisebrev 3: Videre til Oban, Craobh og Gigha Island |
|
|
Skrevet av Marit
|
|
Sunday 20. July 2003 |
Etterhvert nærmet vi oss slutten på Caledoniakanalen. Vi begynte å bli rutinerte, og kunne etter hvert koordinere armer, ben og tau samtidig som vi snakket med de andre som skulle gjennom slusene. Det var helst eldre ektepar med skinnende båter.
Da de så oss, med en båt som etter hvert ligner mest på en sjørøverskute, ble de fort interessert i planene våre. De humret litt i skjegget og sa at de alltid hadde drømt om en jordomseiling. Noe det aldri hadde blitt noe av.
Jeg og Frode humret også, og gledet oss til den gangen vi skal skli gjennom slusene i en båt som folk snur seg etter - fordi den skinner, ikke fordi den er nedlesset av bøyler og merkeverdig langturutstyr. Men før det, skal vi over mange hav!
I konstant motvind
Været og vinden har vært et studium. Hvordan er det mulig at vi har skyer og motvind uansett hvor vi setter kursen? Vi har riktig nok hatt noen dager med sol, men stort sett har vi trekt i ull og fullt seiltøy.
Dagene med fint vær, har vi brukt flittig til å slikke sol og hatt utflukter på syklene våre. Skotlands totale mangel på fortau og sykkelstier, samt sykkelhjulets minimale radius, har satt sine begrensninger - men vi er stadig veldig fornøyd med innkjøpet av sammenleggbare sykler.
Ut av slusene
Etter 29 sluser, var vi klare for å få saltvann under kjølen igjen. På sjøen var det nye hensyn å ta. Vind, bølger og ikke minst tidevann. Nå hadde vi vært i kanalen i en uke, og kjente det skulle bli godt å kjøre eget løp igjen.
Det bar i vei ut mot havet. Vi fikk blant annet besøkt Oban. En liten by på Skotlands vestkyst. Vi fikk plass i en marina på en øy utenfor byen, hvor det var både dusj og vaskemaskin. To sterke behov ble tilfredsstilt. For å komme inn til byen, ble vi fraktet av den lokale "Beffen", som gikk i skytteltrafikk -til og fra.
Skottland = Whiskey
I Oban fikk vi endelig gjort et obligatorisk besøk i Skotland. Vi fikk omvisning på det lokale Whiskeydestilleriet -med påfølgende prøvesmaking. Jeg likte best omvisningen.
Gigha Island
Vi var klare for Irland, og begynte å bevege oss sakte men sikkert sørover. Vi fikk erfare at tidevannet kunne ha en fart på opptil 7 knop, og at disse knopene gjorde seg best som medstrøm. Vi fikk prøvet ankeret noen netter, og nådde snart Gigha Island. En liten idyllisk øy - som er notert ned på listen over steder vi skal besøke når vi er blitt gammel.
Beboerne var utrolig gjestmilde. Vi kunne ligge der gratis og bruke alle fasiliteter. Der var nydelige strender og en gammeldags liten landhandel hvor visakort var fremmedord. Øyen var nydelig, men det blåste kuling og vi ble liggende værfast i to døgn.
To dager hadde vi vekkerklokken på 06.00 for å komme oss tidlig av gårde, og begge dagene slo vi den av når vi hørte vinden ule utenfor. Vinden roet seg, og vi satte ut. Det ble litt av en tur. I 10 timer stod jeg (Marit) ved roret. Det blåste opp igjen, og jeg må innrømme at jeg ble litt engstelig. Etter hvert beherkset jeg båten og bølgene bedre, og det ble mer spennende enn skummelt. Frode var solid som en klippe. Dette var ikke noe problem. En slik ro smitter.
Irland !
Vi kom frem til Irland, og Glenarm, og ble møtt av en nydelig marina i en søvnig liten landsby nord for Belfast. Sjøsprøyten over Irskesjøen hadde lagt seg som et hvitt belegg i ansiktene våre. Det var godt å smette inn bak en molo og merke at båten lå helt stille.
Flytende hermetikk
Det var på tide med lapskaus på boks, og vi åpnet matskuffen. Der lå hermetikken og fløt. Som om det hadde gått den hus forbi at vi hadde lagt til for kvelden. Noen (…) hadde glemt å stenge ventilen under vasken. Saltvann og hermetikk er som kjent ikke en særlig god kombinasjon, og vi måtte skylle alt i ferskvann. Vi kom oss i mål, og det ble både lapskaus og en god natts søvn.
Frode og Marit |
|
|
Reisebrev 
