|
|
|
Reisebrev 5: Wicklow og Kinsale, 29.07.03.-03.08.03 |
|
|
Skrevet av Marit
|
|
Tuesday 05. August 2003 |
Etter uker med dårlig vær, våte klær og stadig kortere dagsetapper, begynte vi for alvor å lengte mot solen i Spania. På grunn av dårlige værmeldinger, måtte vi hele tiden ha en "nødhavn" innen rekkevidde dersom vi ikke rakk vårt opprinnelige mål langs irskekysten.
Wicklow, en liten fiskerlandsby, ble en slik nødhavn. Vi hadde ikke annet mål for øyet enn sydspissen på Irland, og var lite fornøyd med å måtte ligge i Wicklow i flere dager. I mangel på et bedre sted å ligge, måtte vi slå oss ned blant de lokale fiskebåtene. Britiske fiskebåter er ikke kjent for sin gode standard, og disse var intet unntak. Vi var omgitt av rustne holker på alle sider.
Video og kroppslukt
Etter "innsjekkingen" tråkket vi i regntøyet, og trasket utover havnen. Her var det pent lite å gjøre. Er det lite å gjøre, må vi lage oss noe å gjøre. Den kunsten lærte vi oss tidlig. I løpet av dagene i Wicklow fikk vi oppsøkt den lokale "Byggmakkeren" og kjøpt avløpsrør som vi kunne sende fiskestangen til Jarle i. Det gjorde godt å få den av gårde. Deretter tråkka vi inn på den lokale videosjappa og kjøpte oss en film som vi kunne slå i hjel tiden med. Visstnok skal ikke langturseilere være så opptatt av videotitting, men vi var skjønt enige i at det var et viktig tiltak for å holde motet og trivselsfaktoren oppe.
Etter lange turer i tett regntøy, og mange dager uten dusj, luktet det så som så av mannskapet om bord i Petrell. En natt våknet jeg stadig opp av en sur eim som pirret i neseborene. "Nå er det på tide at vi får oss en dusj", tenkte jeg og prøvde å få blund på øynene igjen. Neste morgen forstod jeg at kroppslukten vår hadde fått en sterkere konkurrent, og at vi selv ikke var skyldige i nattens stadige oppvåkninger. Synderene lå på rekke og rad i fiskebåtene utenfor. Dagsgamle fisk og krabber lå og fordervet i rustholkene. Det var ille.
Kinsale
Etter lange dager i fiskehavnen kom vi oss videre. Det gikk sakte, og bølgene fungerte som maritime fartsdumper. Etter noen dagsetapper, nådde vi Kinsale. Vinden stilnet av og innseilingen foregikk på blikkstille sjø. Etter noen timer på puten, våknet vi til solskinn og en trivelig liten by. Havnesjefen, nok en rødhåret ire, kunne fortelle at Biskaya ikke var klar for oss før om en uke. I slikt vær, var ikke det den verste beskjeden vi kunne få. Vi fikk oss blant annet en nydelig sykkeltur til et av Irlands best bevarte fort, Charles Fort. En hel liten landsby av gamle borger og murhus. Som et gammelt eventyr. Der tilbragte vi hele dagen, hadde picknic og kunne endelig kjenne på varmen. Dette kunne vi venne oss til.
Vi var forberedt på å ligge i Kinsale noen dager. Værmeldingen og havnesjefen var skjønt enige i at det var det klokeste. Solen varmet, og det skulle i grunnen bli godt å ligge i ro noen dager. En hel bossekk med skittentøy hadde samlet seg opp og det skulle bli ok å få den vasket. Etter noen timer var båten dandert med klær på kryss og tvers. Den lignet på et dårlig pyntet juletre. Vi krysset fingrer og tær for at været skulle holde.
'På sparket' over Biscaya
Samme kvelden, tok Frode seg en tur langs bryggen. Der møtte han på Leif og Eva i svenske Malinda. De skulle også over Biskaya, og kunne fortelle at de skulle sette ut allerede neste morgen. To britiske båter skulle også være med, og oppdaterte værmeldinger meldte om godvær de neste fem dagene. Frode ilte tilbake til meg, og oppilte blei vi enige om å henge oss med de andre. Det ville være godt med følge over verdens mest lumske havstrekk. Det blei forberedelser på kort varsel. Vi måtte kjøpe mat -og hele båten var dandert med våt klesvask. Det blei en travel kveld.
Båten ble pakket, og med nerver i høyspenn krøp vi til køys. Dette ville bli spennende.
|
|
|
Reisebrev 
