|
|
|
Reisebrev 6: Biskaya, Bayona og Islas Cies |
|
|
Skrevet av Marit
|
|
Wednesday 20. August 2003 |
Å krysse Biskaya, tar vanligvis i underkant av en uke. Det er ikke godt å ha en sikker værmelding over en så lang tidsperiode. Selv om det kan friste, er det ikke bare å trykke på pauseknappen om været skulle bli for ille. Nettopp derfor der det viktig å lytte til værmeldingen. Ute på havet må en ta det været en får, og gjøre det beste ut av det.
Disse tankene og flere til, raste rundet i hodene våre denne morgenen. Båten var pakket og klar, og vi var klare for Biskaya. Så klare vi kunne bli.
En gammel kjenning dukker frem...
Ut på formiddagen satte vi ut. Svenske Malinda i teten, britiske Jasp og Finale -og Petrell. Med vinden i ryggen gikk det unna. Vi var storfornøyd. Etter få timer kom en god gammel kjenning sigende. Kvalmen var ikke til å unngå. Frode grep fatt i nærmeste hermetikkboks, og fikk i stand noe å spise. Erter, kjøtt og flesk fra Jonnys butikk. For å gjøre en kort historie enda kortere, gikk middagen sakte ned og fort opp igjen. Erter, kjøtt og flesk… Hvem hermetiserer noe sånt?
Mens den verste kvalmen stod på, rangerte jeg mine tre største fiender på havet. - kvalme
- redsel
- kulde
Det kunne vel ikke finnes noe verre enn kvalmen?
Det tryggeste stedet ombord var stekeovnen....
Det begynte å bli mørkt, og første natten nærmet seg. Frode tok første vakten og jeg gikk ned for å sove. Etter tre timer på puten, kom Frode ned og vekket meg. Jeg kavet meg opp, fikk på meg klærne, leverte over ripen og var klar for nattevakt. Farten var fremdeles god og det var en fin kveld.
Etter kort tid kunne jeg skimte mørke skyer i en allerede mørk horisont. Mørke skyer veltet over himmelen. Tydelige lyn skar over himmelen, og jeg forsøkte å vurdere situasjonen etter beste evne. En 16 meter høy mast på flatt hav var vel rimelig utsatt for lynnedslag? Ville masten knekke? Etter omtrent 20 lyn på like mange minutter hentet jeg Frode. Han slo av alle instrumentene og la GPS'en i stekeovnen (det skulle visst være lurt).
Uten instrumenter og uten lys i kompasset, var båten mørklagt. I fellesskap forsøkte vi å styre unna de mørke skyene. I toppen lyste lanternen og vi kunne styre etter månen som heldigvis tittet frem mellom skyene. Etter en time hadde vi klart å styre unna uværsskyene. Jeg rangerte igjen. - redsel
- kvalme
- kulde
Kapteinen fikk en ekstra time på puten...
Neste dag var vinden roligere. Den verste sjøsyken hadde sluppet taket, og vi hadde en fantastisk nattevakt. Med Elin sin "til minne om og takk for alt"-CD på høytaleren, lå jeg i cockpiten og tittet på stjernene. Midt ute på havet, uten forstyrrende lys, blir stjernehimmelen utrolig klar. Stjernefall og kometer raste omkring der oppe, og jeg gav Frode en ekstra time på puten.
Hvalsafari
De andre båtene i følge var for lengst ute av syne, men via VHF'en holdt vi kontakt. Vi oppdaterte hverandre stadig om hvordan været var der vi var, om posisjonen og ellers om det stod bra til. Det var godt å vite at det var flere der ute. Malinda hadde fått et kraftig forsprang, mens Petrell, som minste båt i følget, lå sist. Jeg fikk et bilde i hodet mitt av en andemor som ledet andungene trygt over havet. "Petrell, Petrell, Petrell…. Malinda kallar…över"
Det var godlåt over Biskaya. Snart kom meldingen om at den første båten hadde sett hval. Vi begynte å speide utover havet, og ikke lenger etter så vi en flott fontene omtrent 100 meter fra båten. Det var ikke til å ta feil av. I samme sekund, veltet det seg en svær rygg opp av vannet. Selv på den avstanden, og selv om vi bare så en del av den, var den større enn båten. Det var et mektig syn!
Kryssing av "motorvei" i tett tåke...
Siste natten nærmet seg, og vi skulle over et siste hinder, et trafikkseperasjonssystem. Det vil si en inntegnet "motorvei" på kartet, med nordgående og sørgående leier. Tåken lå tett, og sikten var dårlig. Som kronen på verket, begynte det å blåse opp, og vi forstod fort at det ville bli en lang natt. Med en liten flik av forseglet som eneste fremdrift, seilte vi av gårde i opptil seks knop.
Det ble en spesiell natt, og den gjorde oss stadig mer fornøyd med alle instrumentene om bord. Takket være dem, kunne eg stå til rors, men Frode satt ned og navigerte oss gjennom hovedfartsåren ved hjelp av radaren. Bølgene slo over båten og tåkelurene ulte rundt oss uten at vi kunne se en eneste båt.
Jeg rangerte igjen.
Flipper
Da var det godt at dagen kom. Som på kommando stilnet havet, solen kom opp og vi kunne puste ut. Delfinene danset rundt båten som i en dårlig film, bare at dette var virkelighet. De var utrolig nysgjerrige på vindroret vårt, og snart hadde vi en lang rekke med delfiner bak oss.
Den spanske solen varmet. Gradestokken krøp opp over 20 grader, og vi kunne kaste ullstillongsen. Etter fem dager på havet, hadde redsel og kvalme hadde sluppet taket, både i oss og i hukommelsen vår. Det var godt å være fremme i Bayona og Spania.
Gjensyn med Fargo
Etter en dag kom meldingen på telefonen. Dag og Kristine hadde kommet samme natt og lå på bøye like ved oss. De hadde reist fra Brest og hadde brukt tre dager over Biskaya. Det var godt å se d em igjen. Kvelden ble varm, og vi gikk på uterestaurant for første gang på turen. Aldri har vel spansk tapas smakt så godt.
Isla Cies - en smakebit av det gode liv...
Utenfor Bayona ligger Isla Cies, en liten øygruppe med nydelige strender. Dit gikk turen og fornøyde kropper kunne sløve på stranden. En liten smakebit på strandlivet og varmen, og en liten smakebit på hva som vil vente oss. Det er ikke ille! |
|
|
Reisebrev 
