|
|
|
Reisebrev 7: Povoa de Varzim, Cascais og Lisboa, 17. - 29.08.03 |
|
|
Skrevet av Marit
|
|
Sunday 31. August 2003 |
Regntøyet er for lengst pakket ned, og shortsen er kommet opp fra bortgjemte skuffer og skap. Vi våkner av at solen titter inn takluken og det yrende livet i marinaen. Vi kryper ut, strekker oss og begynner å tenke på frokosten. Vi har det ikke travelt og tar oss god tid.
Hjemme ble frokosten dagens korteste måltid. En skive i hånden før vi løp av gårde. Frode klokken halv seks, jeg klokken åtte. Nå lener vi oss tilbake og diskuterer dagens gjøremål. Noe som for så vidt ikke tar så lang tid. Vi tar ting som det kommer. olen skinner og ingen har det travelt.
Portugal
Etter en liten uke i Bayona var vi sugen på å komme oss sørover. Portugal ventet og vi ville ut på havet igjen. Etter 10 timer i vindstille, med motordur og solskinn, lå Povoa de Varzim foran oss. Portugal. Vi smakte på det, og det slo oss at dette innebar et nytt språk. Et språk vi overhodet ikke hadde kjennskap til. Vi ble ønsket velkommen på engelsk og pustet lettet ut.
Vannet i marinaen luktet som en god gammeldags utedo, og kloakkfiskene trives, om mulig, enda bedre her enn i Bayona. Her var det billig, vi var blitt godt mottatt, og etter en omgang med nordavind, forsvant lukten og vi var fornøyd. Likevel skulle det dukke opp en liten detalj som skulle forstyrre både nattesøvnen og kletørken. Tåken lå som tykk grøt, og vi kunne knapt se land fra marinaen. Med tåken fulgte tåkeluren. Beskriver jeg den som en flyalarm, er jeg ikke langt unna sannheten.
Portvinens rike
Nå var vi ikke langt unna Porto -portvinens rike. En tur dit var obligatorisk, og vi ble ikke skuffet. Byen hadde mye å by på. Folkeliv, gamle hus og gater, en imponerende bro, bygget av selveste Eiffel, og ikke minst mengder av gamle portvinshus. En nydelig by. En hel dag trasket vi rundt og bare nøt alt. Innkasterne nærmest overfalt oss i det vi kom over på portvinssiden av elven Rio Duoro. Alle ville tilby omvisning og prøvesmaking. Snart befant vi oss bak gamle murer, hvor dagslyset ikke hadde truffet på over hundre år. Tønnene med portvin lå stablet i lange baner og en søtlig lukt seg ut i rommet.
Porto hadde mer å vise oss. Husfasadene var imponerende lite stilfull. Alle var dekorert i ulike farger, med malerier og fliser. Ut fra nesten hvert vindu hang klesvasken til tørk og dannet et fantastisk levende bilde av menneskene som bor der.
Bra vi tok med sykler!
En ettermiddag tok vi syklene fatt og tråkket inn til nabobyen av Povoa. Vi hadde ikke kart og visste lite om hva som ville møte oss. Etter noen kilometer langs strandpromenaden, forsvant turistene og vi befant oss i det virkelige Portugal. Trange gater og smug hvor gamle koner i skaut og forkle tittet ut av dørene sine. Alt dette kunne vi bare sykle rundt og sanse. Vi endte opp på en liten bakketopp, hvor det lå et gammelt kloster. Derfra hadde vi en nydelig utsikt ut over byen og havet -vi ble sittende lenge.
Denne turen ble nok en bekreftelse på at det var smart å ta med sykler i båten. Vi kommer oss lenger av gårde og får dermed sett mer av stedene vi besøker. Det å sykle rundt med miniputtsyklene våre, er et kapittel for seg. Først kommer Frode, og folk snur seg og stirrer. Pling, pling, og der kommer jeg på en sykkel med, om mulig, enda mindre hjul. Da klarer ikke de minste ungene å holde seg lenger. De peker og hyler frydefullt der vi kommer tråkkende. Da er det sirkus i byen.
Lisboa Next - med salsachips i magen
Etter fem dager i Povoa, var vi klare for Cascais og storbyliv i Lisboa. Turen ville ta halvannet døgn, og vi sette ut tidlig om morgenen. Været var nydelig og vi hadde en fin dag på sjøen. Vi fikk til og med bruk for seilene noen timer. Det varte ikke lenge før vi fikk fire dem ned igjen og starte motoren. Visst er det kjekkere å seile. Det er mer behagelig enn motor, stillegående og ikke minst lønnsomt. Likevel er det en fordel som utmerker seg når vi seiler. Vi har vindror som tar seg av styringen. Når vi går for motor må en av oss hele tiden stå ved roret og holde kursen. I og med at vi stort sett befinner oss på havet uten land i sikte, finnes det ikke annet holdepunkt enn kompassnålen. Det kan bli langtekkelige vakter.
Vi rullet av gårde i dønningene og fant frem en salsachips vi skulle kose oss med. Dette var en dårlig kombinasjon for våre sarte mager. Ingen ideell situasjon. Trøtte og kvalme og med blikket stivt rettet mot kompassnålen kom vi oss gjennom natten. Vi følte oss ynkelig der vi satt.
Vi la oss ut for anker i Cascais. Prisene var litt for stive for budsjettet vårt. Her ble vi møtt av gamle kjenninger. Svenske Malinda, som hadde hørt oss på VHF'en, kalte oss opp og ønsket oss velkommen etter. Med det samme ankeret var kastet, kom Will fra Finale susende i gummibåt og inviterte oss over. Rundt oss i bukten kunne vi se flere kjenninger fra tidligere havner. Vi følte oss med ett som hjemme.
Etter lange dager, og ikke minst netter bak rattet på Petrell, var Frode og jeg skjønt enige om å gjøre en innsats for å skaffe oss en autopilot. Som sagt, så gjort. Etter en tur til Lisboa kom vi hjem med autopilot i sekken og et flir om munnen. Nå skulle det bli slutt på sauestir på kompasset.
Verden e'kke så stor...
Vi måtte en tur inn igjen til Lisboa. Denne gangen uten annet ærend enn å ha det kjekt. Som også er et viktig ærend. Vi trasket rundt i gamle gater, tok turistbussen, var på akvarium og hadde en deilig dag i storbyen. Mens vi ruslet rundt med hver vår nyinnkjøpte kuleis, møtte vi en gammel klassevenninne av Frode. Hun var på ferie på Algarvekysten og hadde tatt seg en dagstur til Lisboa. Kanskje ikke verden er så stor likevel? Tenker vi det etter tre år? Det vil bare tiden vise…
Hilsen Frode & Marit |
|
|
Reisebrev 
