Så er den store dagen her, vi skal offisielt komme hjem. Himmelens sluser står på vidt gap, radaren går og vi får snart øye på skolten. Masse folk har møtt fram, og vi skjønner det knapt.
Vi har seilt rundt hele jorden og nå er vi tilbake. Følelsene er mange, men mest av alt er vi glade for å være hjemme.


Se bildene her

Irland blir som forventet!
Obligatoriske lunsjen på pub med det lokale brygget attåt.

Av en aller annen merkelig årsak så fryser vi litt hele tiden nå. Min ene tynne sommerbukse gjør ikke nytten, og til Marits glede inser jeg at vi må ut på shopping for å få oss noen varme klær. Mens Marit farter mellom mang en butikk for å finne det rette tar jeg manns metoden. Går inn i første og beste skobutikk og kjøper sko for så å prøve ut nabobutikken sin kleskolleksjon, det hele er over på halvtimen og jeg er nystrigla fra topp til tå.
Omsider har Marit funnet noe og vi kan sette oss på toget tilbake til båten.

Seilas langs kysten av Irland går som en drøm (godt vi har gode drømmer) er heldige med strømmene og har kun kraftig motvind siste halvtime inn til Dublin. Bjørn-Vidar som var litt etter oss blir nesten parkert i motvind og motstrøm.

Vi skal pleie bekjenskap i Dublin og forlater gladelig Peterll'en fortøyd langs bryggen, med Iospinno en annen Norsk båt på utsiden. Mens vi nyter en bedre middag i en av de ærverdige yachtklubbene hører vi at vinden begynner å hyle rundt hjørnene og etterhvert slår dører og presenninger ute i natten. Tenker at så gale kan det ikke være og fortsetter middagen.

Vi avslutter kvelden og runder hjørnet på Yachtklubben, det er som å stikke kroppen ut av en bil vi blir nærmest slått tilbake og må legge oss på vinden for å komme fremmover. Wow det blåser! Vi karrer oss utover bryggen til båten, bølgene går over bryggene enda de bare har hatt under 100m å bygge seg opp på. Vi må stå i le av båtene og bare krysse åpningen mellom når vinden trekker pusten. Petrell'en ligger nesten med rekken under bryggen mens Iospinno presser på fra andre siden. Heldigvis har ikke mastene surret seg sammen. Etter noen timer med styring har vi fått båtene etterhverandre og vinden har begynt å avta i styrke.

Neste morgen er det klart for å slikke sår og levere tibake fendre vi har lånt rundt i havnen. Har fått noen gode merker på begge sider av båten og tenker at det er godt vi ikke har lakket skuten. Det er værre for Iospinno som har blått skrog med et stort hvitt visittkort fra Petrell plantet i siden. Vi får høre at det har blåst 64 knop og at en 120 foter mistet ene forstaget. 

Turen til Skottland går helt uten dramatikk og vi legger ruten om Crinankanalen. Her må vi åpne og lukke slusene selv, pefekt jobb for jentene, mens gutta sitter i hver sin båt og tar livet med ro. Vi føler virkelig at vi er på vei hjem nå. Naturen blir mer og mer lik hjemme og når samtidig tempen synker og regnet setter inn, gleder vi oss mer og mer.
Vi stopper i Oban og dette er første stedet på hele jordomseilingen hvor vi har vært før så det blir jo en liten feiring av det. Skottland er et land rikt på natur og historiske steder og vi tenker å ta turen tilbake en vakker dag.

Norge rykker stadig nærmere og snart er vi klar for siste havetappe, skal vi få skikklig juling nå eller? Vi avventer til værmeldingen sier lettere vinder og vi setter ut i tykk tåke og lett regn med lite vind. Det skulle vise seg at det var rikelig med lette vinder vi kjører motor hele veien bortsett fra noen timer. Vi har satt kursen mot Leirvik på Stord og får en fin seilas det siste stykket inn Bømlafjorden med knall sol. Og vi lurer på hvorfor vi reiste ut det er jo så flott her hjemme. Vi finner en plass i gjestehavnen. Men før vi kommer så langt, skjer det igjen; båten rister og ingen motorkraft, vi stuper på land og stopper Petrell'en før hun gjør noe skade.

Mens vi står slik og er litt stresset høres skrik og skrål lenger inne fra bryggen og jaggu kommer ikke mor og far Knutsen, samt Thomas og Therese med flagget høyt og champisen klar. Vi blir tatt på sengen, men det er bare gøy! Seinere kommer mor og far Midtgård med delegasjon fra Knarvik i båt fra Bergen.
Det blir tidlig morgen før vi kommer oss i seng.

Det viser seg at det nok en gang var dritt i propellen, vi får ordnet opp og setter kursen for Lukksundet sammen med Ringhorne og slekt. Bruker noen dager opp til Bergen og møter Jarle med familien utenfor Bjorøy så da er det jo bare å stoppe der en natt også.

Så er den store dagen her, vi skal offisielt komme hjem. Himmelens sluser står på vidt gap, radaren går og vi får snart øye på skolten. Masse folk har møtt fram, og vi skjønner det knapt.
Vi har seilt rundt hele jorden og nå er vi tilbake. Følelsene er mange, men mest av er vi glade for å være hjemme.

Hva nå?