|
|
|
Reisebrev 22 : Besøk hos jordomseilerne - et utdrag av dagboken til Thomas |
|
|
Reisebrev
|
|
Skrevet av Thomas
|
|
Thursday 30. June 2005 |
15.05.05, Bergen Lufthavn, Flesland
Vi befinner oss på Flesland og venter på London-flyet. Eventyret er i ferd med å starte. Vi skal være en hel måned på Fiji-øyene, et yndet reisemål for seilere, ryggsekkturister og andre turister. Nærmere bestemt ombord på S/Y Petrell, en norsk HERO 101 som er på jordomseiling. Kapteinen er en rastløs nordmann ved navn Frode Knutsen. Han og hans forlovede reiste fra Bergen i 2003 og er ikke ventet tilbake før i 2007.
15.05.05, London
Vel fremme i denne britiske metropolen, viser det seg at jeg, Thomas, selvutnevnt reiseleder, har bommet litt med hensyn til hotellets beliggenhet. Vel og merke er det utfordring nok for noen landsens gutter å komme seg fra lokaltog til undergrunnen i en storby som denne. At man skal dra med seg 70 kg bagasje, gjør det slett ikke enklere når man må gå 1 km til hotellet. Vi er så heldige at vi får et helt "bøttekott" for oss selv i kjelleren.... I morgen tar vi i hvert fall taxi til flyplassen! Harald blir tydelig irritert over å oppdage at undergrunnen stopper like bak hotellet...
16.05.05, London
16. mai: En festdag for alle ungdommer - og noen til. Blir ikke mye fest på oss i dag, vi har to lange flyturer foran oss; London - L.A. og L.A. - Fiji. Blir slitsomt med 2 ganger 11 timer på fly med bare 1 time opphold i Los Angeles, LAX.
Harald ligger fremdeles og sover, men jeg har vært oppe i flere timer - første "tube'n" gikk rundt kl 05.00, og siden har den gått oftere og oftere.
Jeg begynner å styre på med pakking, så det går ikke lang tid før Harald våkner. Frokosten er nok en skuffelse. Vi forventet en ekte engelsk frokost, men det skulle vise seg at dette måtte vi betale ekstra for. Det øst-europeiske personalet vil absolutt ha "cash". Morgengretten som jeg er (og med magen full av reise-sommerfugler), forlanger jeg å få snakke med "manageren" - jeg nekter å ta ut mer engelske pund bare fordi hotellet drives på en gammeldags måte. Han kommer etter en liten stund, og jeg får viljen min.
Med vår vanlige flaks er den forhåndsbestilte taxien drevet av "Mohamed", som nekter å kjøre oss til den avtalte prisen. Neida, dette var en mye større bil - ergo mye mer penger. Vi er for sent ute til å krangle, og ender opp med å betale en hel liten formue til Heathrow. Vi burde vel strengt tatt heller fått rabatt for grisekjøringen hans... dette var faktisk på linje med hva jeg opplevde da jeg var i Egypt.
I utgangspunktet skulle vi hatt god tid når vi var på flyplassen mer enn 2 timer før avgang, men det viser seg snart at vi igjen har uflaks. Ved innsjekk får vi vite at det er 25 minutter til flyets avgang, nøyaktig like lang tid som det tar å gå til gaten i normalt tempo. Jeg prøver å flashe mitt utgåtte gullkort, men "de utfører ikke oppgraderinger".
Sikkerhetskontrollen før gaten en manuell, vi har allerede gått gjennom vanlig metalldetektor og gjennomlysing av håndbagasjen. Men her står det likevel et par karer og endevender håndbagasjen overfladisk. Disse gutta hadde ikke funnet en skarp gjenstand om de så hadde skjært seg på den...
Etter en god stund kommer vi endelig ombord på flyet. Vi sitter i en Boeing 747-400, en diger jumbojet etter min målestokk. Selv om vi havner midt i flyet, er beinplassen helt grei. Her vises det filmer hele tiden og drikken er gratis. Hva mer kan man forlange?
Akkurat nå er min største bekymring at jeg ikke skal få med meg den medbrakte 17. mai middagen. Jeg har med et fenalår og noen beger rømme, alt pent og nøye vakuumpakket. Det spørs likevel om dette går bra i statene. Vi skal gjennom transfer, men det er likevel tolldeklarering og full rutinesjekk. Jeg er utrolig dårlig til å lyve, det lyser flere kilometer av meg dersom jeg skal ha litt for mye med. Nå har jeg ført opp hva jeg har med meg på et skjema som vi har fått utdelt, så får vi se hva som skjer. Har sjekket og funnet ut at det ikke skal føre til noen problemer, så lenge maten er vakuumpakket. Men amerikanerne er glade i offisielle papirer, og vi må ikke glemme at de faktisk er så gammeldagse at sjekkheftet fremdeles er mer utbredt enn betalingskort.
U.S.A.
Flyturen var lang og føltes enda lenger. Omsider landet vi i L.A., og vi er nå registrert med både bilde og fingeravtrykk hos Uncle Sam - selv om vi teknisk sett ikke var innom amerikansk jord. Grensepolitiet gav blaffen i hva som stod på skjemaene vi måtte fylle ut, såfremt navn og personnummer var riktig. All bagasjen kom således med videre til neste fly, et 767-300, som snart lander på Fiji.
17. mai forsvant visst et sted på veien, ingen er helt sikre på hvor den ble av, men forklares med begrepet "datolinje". Det er bare 1 time igjen til vi lander. Jeg er overtrøtt, men henter energi i tanken på at jeg snart møter igjen Frode og Marit. De lovet å hente oss på flyplassen, det var enklest slik. Klokken vil være omtrent 03.00 lokal tid den 18. mai når vi lander - døgnville som aldri før. Det å være på reisefot i over ett døgn i strekk er ganske slitsomt.
18.05.05, Fiji
Er ikke fritt for at jeg er litt nervøs, ettersom jeg har bestemt meg for å ikke opplyse hva jeg har med av matvarer. Den fijianske tolleren ser strengt på meg og spør om jeg har med noe farlig. Vi rister på hodet og smiler så godt vi kan, etter å ha vært på reise i mer enn 24 timer med minimalt med søvn.
Gleden over å se igjen min gamle kamerat Frode er stor, og jeg må presse tilbake et par tårer fra øyekroken. Turen til marinaen der Petrell er ankret opp, tar ca. 10 minutter. Det blir ikke noe søvn denne natten heller - vi blir ønsket velkommen med øl og drinker - som seg hør og bør for folk langveisfra.
 Vi drar opp den ene godbiten etter den andre fra bagasjen. Vi har med fenalår, rømmegrøt, rømme, brunost, leverpostei, kaviar, samt en drøss med TORO-poser. Marit setter straks igang med å lage pannekaker og metter oss jetlag-rammede.
Det blir en lang dag. Vi er innom byen for å proviantere, og når klokken er ca. 12.00 føles det som om det skulle være midnatt i hodet mitt. Jeg må fremdeles klare å holde meg våken, slik at jeg kan komme inn i døgnrytmen.
Bleke som vi er, blir vi utsatt for ivrige selgere. Heldigvis er vi advart på forhånd mot taktikken, og vi avverger å bli lurt. Tilbake i båten er det rømmegrøt og fenalår som står på menyen, som en ørliten og forsinket 17. mai feiring. Etter sterkt press fra undertegnede tok vi på ettermiddagen jollen og dro til revet utenfor mariaen for å snorkle. Vannet er fantastisk varmt, men sikten er heller dårlig. Det var herlig å bade litt, det var utrolig oppkvikkende. Uten denne turen hadde jeg nok sovnet....
Akkurat ved innløpet til marinaen ligger en liten restaurant laget i bambus. Vi tar noen øl der og ser solen gå ned i havet. Klokken er rundt 18.00. Siden går Marit tilbake til båten for å lage mat - og jeg spiser tunfisk for første gang i mitt liv. Tunfisk i currysaus er absolutt noe som skal prøves igjen.
Vet ikke akkurat hva klokken var når vi endelig sovnet, men det var nok før 21.00. Da var det bekmørkt ute, og alle var like slitne.
19.05.05, Fiji - Vuda Point Marina, Viti Levu
Solen titter inn luken over meg klokken 06.00, men jeg er allerede våken. I dag skal vi seile ut til noen av de mindre øyene. Klokken 11.00 er vi avgårde. Jeg har kjøpt meg dykkerflaske og bly - og er virkelig klar for litt dykking! Fant ut at det vil svare seg å kjøpe i stedet for å leie, dersom jeg dykker mer enn 4-5 ganger. Det er lite vind, vi gjør bare 2-3 knop, og det er noen få skyer på himmelen. Det er utrolig varmt, termometeret viser 28 grader i skyggen, og det er mye varmere i solen. Plutselig dukker en liten øy opp i horisonten, bare bestående av en liten skog, lang sandstrand og det glitrende blå vannet rundt. Akkurat som på film - livet er herlig! Det er blitt ettermiddag når vi endelig ankrer opp i Musket Cove, Malolo.
20.05.05, Musket Cove, Malolo
Som vanlig er jeg oppe tidlig. Klokken 05.30 er jeg ute på dekk for å få med meg soloppgangen. Det er bekmørkt frem til 05.50, da begynner solen å titte frem over horisonten. Jeg hopper i badebuksa og tar meg et velfortjent morgenbad i vann som sikkert er godt og vel 30 grader varmt!
Marit lager deilig eggerøre til frokost, og mens jeg tar ryddetjenesten diskuterer gjengen hvordan dagen skal benyttes. Vi ender opp med snorkletur til en sandbanke like utenfor øya vi ankret opp ved. Vi slenger snorkleutstyr og en volleyball i jolla og drar avgårde.
 Stedet vi snorkler på er fantastisk. Masse fisk i alle regnbuens farger. Harald blir også litt mer komfortabel med å være i vannet - så det går ikke lang tid før han bestemmer seg for å prøve dykking også.
Frode og Harald leier en liten katamaran og cruiser rundt en liten time. Etterpå overrasker Harald alle ved å diske opp med de herligste koteletter i rødvinsaus og med mye lekkert tilbehør. Hvem hadde trodd det om den gutten?
21.05.05, Musket Cove, Malolo
I dag dykket vi for første gang. Vi planla å dra rett ut til et dykkersted, men endte opp med å reise langt og lenge rundt i gummibåten før vi fant et dykkersted vi var helt fornøyd med. Ironisk nok var dette det første stedet vi hadde sett på, og avvist...
Dykket var bra, vi så både piggskate og reef sharks, i tillegg til masse fargerike fisker og koraller. På kvelden blir vi invitert på drinker hos en brasiliansk skipper på en 55-fots katamaran. Han har seilt med både Kong Olav og Kong Harald, og heter Roque (Rock). Han forteller at Kong Olav var glad i "aqua vitae", eller akevitt som vi kaller det. Når kongen skjenket oppi mer akevitt, skålet Roque villig vekk og tømte glasset over skulderen og ned i sjøen.
22.05.05, Musket Cove, Malolo
Vi legger ut fra Musket Cove på formiddagen etter å ha fått påfyll på dykkerflaskene våre. I dag går vi kun for motor da det er lite vind til å fylle seilene, dette til Haralds store fortvilelse. Han vil helst seile, som den entusiasten han er.
Vi finner en øy der det ikke er andre seilbåter i sikte. På vei inn mot innseilingen, som selvsagt ikke er merket på kartet, treffer vi på en flokk med delfiner. De leker seg fremfor baugen, som om de vil vise seg frem. I full panikk løper vi etter kameraet for å få noen bilder. Vi knipser litt og tar deretter på snorkleutstyr. Harald, Marit og jeg henger etter i gummibåten mens skipper Frode styrer mot flokken. Dessverre kommer vi aldri skikkelig nær delfinene, og avbryter når Marit oppdager en stor hai under oss....
Det er mye slalomkjøring for å komme innenfor revet, og det er dårlig merket. Harald holder utkikk fra toppen av masten, Marit fra baugen og jeg står bak og gjentar beskjedene til kapteinen. Etter å ha kommet vel i havn innenfor, spiser vi lunsj og drar så til kanten av revet for å snorkle. Stedet er fantastisk, så vi bestemmer oss for å dra tilbake for å dykke senere. Rundt 16.30 drar vi gutta en tur inn til øya for å ta oss en øl. På øya er det 2-3 Resorts, men vi ender opp på et backpacker-sted, der det sannsynligvis er billigst.
Det virker som om alle resortene er av typen "all inclusive", og man får ikke kjøpt mye der. Det er heller ikke mye folk, noe som sannsynligvis skyldes at det er ganske sent i sesongen. Vi finner to dykkerforretninger, men ingen vil fylle luft til oss.... Etter mørkets frembrudd drar vi tilbake til båten, og der ventet nybakt eplekake!
23.05.05, Mana Island
Som vanlig er jeg oppe før de andre. Også i natt har det vært uutholdelig varmt! Dynetrekket jeg har brukt som pledd, ble byttet ut med kun myggnetting.
I dag dykker vi på stedet vi fant i går. Sikten er dårlig, så den beste delen av dykket er i de øverste 10 meterne, der lyset rekker ned. Vi ser en liten reef shark og får tatt mange fine bilder.
Mens Frode og jeg dykker, er Marit og Harald på tur på øya for å vaske klær og se seg litt rundt. De finner ut at vi kan spise middag på backpacker-stedet for 20 kroner, ergo bestemmer vi oss for dette. Men før middag drar gutta en tur til North Beach, der det visstnok skal være "crystal clear water". Dette viser seg å være feil, her er det like dårlig sikt som på sørsiden av øya. Vi snorkler likevel en stund, og blir invitert med på en omgang strandvolley. Vi blir da lovet luft på dykkersjappa av en av de lokale spillerne - vi måtte bare møte opp morgenen etter klokken 08.00.
 Etter middagen ble det noen øl på stranden, der treffer vi et norsk par som skal gifte seg på Fiji. Vi har spurt pent om plass ved et bord, på engelsk, og etter en stund spør Marit; "So, where are you from"? "Norway", lyder svaret... Ganske morsomt! Her sitter vi med en samtale på engelsk, og så viser det seg at alle er fra Norge. Det blir en relativt fuktig kveld!
24.05.05, Mana Island
Blide og glade tropper Frode og jeg opp utenfor dykkersjappa for å fylle luft, men der nekter de fortsatt. De forteller at vedkommende som lovet oss luft, ikke jobber der en gang. Slukøret lusker vi tilbake til båten og setter kursen mot neste øy.
Godt utpå ettermiddagen ankommer vi en av de sørligste øyene i Yasawa-øygruppen. Vi tråkler oss gjennom revene og ankrer opp i et sund mellom to øyer. Marit disker opp med en flott middag bestående av skinke, råstekte poteter og fløtesaus. Vi avslutter dagen med "utekino", og i dag står "Ladder 49" på plakaten.
25.05.05, Nanuya Balavu Island, Yasawa-øygruppen
Vi har lest i en bok at det skal være finfine strender på andre siden av øya, så vi legger ut allerede før frokost. Litt bølger og tråkling mellom rev, mens jeg holder stand på kjøkkenet. Pannekaker til frokost av mangel på brød. Brød holder seg svært dårlig i tropisk klima, spesielt når man har verken frys eller kjøleskap.
Den finfine stranden er selvfølgelig totalt utilgjengelig for seilbåter. Vi forsøker forgjeves å finne en åpning i revene, men til ingen nytte. Problemet med disse farvannene er at kartene er lite detaljerte og til tider mangelfulle.
Vi kommer oss helskinnet ut igjen og fortsetter til neste øy. Her finner vi noen fine strender og må passere et sund som innbyr til virkelig klisjeaktive motiver for fotoentusiaster. Jeg setter gummibåten på vannet og suser frem og tilbake for å knipse.
Vi ankrer opp og sender Marit for å spørre de innfødte om lov. Det får vi, og det viser seg at stranden vi ankrer opp utenfor er lagt ut for salg. Det skal komme et hotellanlegg her også. De innfødte forstår ikke helt vår fortvilelse over at de selger dette paradiset, de har jo ingen andre inntekter. Heldigvis er det kun snakk om en leasing-periode, og de beholder dermed eiendomsretten.
Damen som Marit snakker med sier at vi kan benytte stranden så mye vi vil. Det heter seg nemlig at dersom du vil benytte deg av en øy eller omliggende områder, må du spørre de innfødte om lov først. De eier øya, revet og fiskene i havet. Man skal egentlig bringe med seg en gave til høvdingen. Det skal være ca. 0,5 kg Kava, en rot som knuses og drikkes. Dette er egentlig et mildt rusmiddel som visstnok gjør en øm i munnen. Vi har ennå tilgode å være med på denne seremonien, da vi ikke har vært inne i noen landsbyer.
Jeg føler på en måte at denne Kava-tradisjonen er blitt en sak som de utnytter - det kommer hele tiden bort noen for å spørre om vi har tatt med Kava når de skjønner at vi ikke kommer fra resorten. Det er ikke slik tradisjonen er! Vi avviser dem høflig, men bestemt, og sier at vi har fått beskjed om å ta med til landsbyen først, av en mann på en øy lenger nede. Dette er i og for seg sant, men den innfødte ble skikkelig skuffet da vi ikke hadde med Kava til ham.
Stedet vi ankrer opp på har flotte snorklemuligheter, og dette benytter vi selvfølgelig fullt ut. Senere er Frode ute for å prøve fiskelykken, og dermed blir det ovnsstekt tunfisk til middag.
26.05.05, Nanuya Balavu Island, Yasawa-øygruppen
I dag står svømming med manta-rokker på programmet. Ved høyvann kommer de inn i et sund et par øyer lenger oppe for å spise. Vi flytter seilbåten til dette sundet og cruiser rundt med jollen for å få med oss disse flotte fiskene. Vi får alle nærkontakt, de er ikke så veldig store, med et vingespenn på ca 2 meter. Utrolig stilig når de kommer tilsynelatende rett i mot deg.
Vi ankrer opp ved Manta Ray Resort, og her får vi endelig fylle luft selv om prisene er stive. Vi planla egentlig et dykk denne ettermiddagen, men det er så dårlig sikt at vi velger å spare den dyre luften til senere. Mens jeg og Frode har vært borte, har Marit og Harald laget skoleboller og brød. Denne dagen spiser vi oss altså mett på hjemmelagde skoleboller med både vaniljesaus i midten og glasur på - Harald har til og med knust en kokosnøtt og raspet kokos.
Vi spurte på resorten hva de skulle ha for middag, og de ville ha 20 Fiji-dollar per snute, ca. 100 kroner, eller med andre ord alt for mye. Etter mørkets frembrudd ser vi hai rett bortenfor båten - det blir nok ikke noe nattbading i dag heller. Et naturlig filmvalg blir derfor "A Sharks Tale".
27.05.05, Naviti, Yasawa-øygruppen
I dag fortsetter vi nordover i øygruppen. Vi kjører langs Naviti, og går for motor i dag igjen, da det er dårlig med vind. Satser på at vi finner en spennende landsby å besøke, hvis ikke reiser vi til Blue Lagoon.
Etter 2-3 timer for motor, får vi plutselig øye på den øde stranden vi alltid har drømt om. Dessverre ikke en øde øy, men vi har en stor halvøy helt for oss selv. Stranden er fantastisk flott og strekker seg langt avgårde. Jeg tror jeg har funnet mitt paradis!
Vi ankrer opp midt i bukten. Det er forholdsvis klart i vannet, vi ser bunnen klart på 10 meter. Stedet innbyr til ekspedisjon, og vi fyller gummibåten med snorkleutstyr og legger innover. I innseilingen så vi noen skilpadder, kanskje vi kan få øye på dem igjen. Vi tar en tur langs den lange stranden og etter stort trykk fra kapteinen tar vi en liten avstikker inn i jungelen. Det er noen stier her som sikkert benyttes for å hente kokosnøtter. Første veivalg er sperret av en svært fargerik edderkopp med nett, så vi trasker inn en annen sti litt lenger borte. Må innrømme at jeg er svært bekymret der jeg trasker barbent innover. Men det gikk bra! Ingen ble spist opp av verken skumle edderkopper eller farlige slanger denne gangen heller. Faktisk har vi bare sett slanger 2 ganger i løpet av tiden vi har vært her, og begge var vannslanger som vi så på Mana Island. Den ene lå rolig på bunnen av sjøen, men den andre svømte rundt oss og ville absolutt ombord i gummibåten.
 Vi snorkler langs revet, og som vanlig er det utrolig mye å se på. Harald begynner å få ordentlig vannfølelse. Han, som i følge ham selv, ikke er flink til å svømme og slettes ikke liker dybder - hopper uti og trives som fisken i vannet!
Det var forresten ikke helt problemfritt å få gummibåten over revet igjen. Mens gutta gikk på tur langs stranden, og Marit hadde sovnet på flytemadrassen, har det fjæret. Der det før var vann, er det nå skarpe koraller som stikker opp. Dermed må vi bære gummibåten, og de bare beina våre blir såre og ømme av turen over de knivskarpe korallene.
På ettermiddagen får vi besøk av en båt med lokale fiskere som kommer for å selge oss noe av fangsten sin. Vi kjøper en "crayfish", en fargerik hummer som under Marits kyndige hender, raskt blir et herremåltid med hvitløksbrød til. Fiskerne inviterer oss inn til landsbyen dagen etter, og vi takker straks ja.
28.05.05, Naviti, Yasawa-øygruppen
Jeg står opp som førstemann i dag også, og legger meg straks ut på dekk og leser en time. Etterpå går jeg i gang med oppvasken fra dagen før, og bestemmer meg for å overraske de andre med nybakte rundstykker til frokost.
I landsbyen ble vi godt mottatt og fikk både mat og drikke. Først ble vi servert sitron-te laget av sitronblader, siden deltok vi på landsbyens felleslunsj bestående av blant annet kokt fisk, kokt svinekjøtt og umodne bananer kokt i kokosmelk (smaker nesten som poteter). I tillegg har vi kjøpt oss noen smykker av skjell og hai-bein. Kl 16.00 skal vi inn igjen for å hilse på høvdingen, landsbyens eldste dame. Man bør kanskje ikke si gammel om en alder på 52, men denne dama så ut som hun var nesten hundre.....
Det er innsamlingsaksjon i landsbyen, så alle har det veldig travelt. Bill, vår vert, tar likevel i mot oss og vi blir sittende å se på seremonien. En mann med mikrofon annonserer over høytalerne hvem som gir og hvor mye som blir gitt. De samler inn penger til ny motor til landsbybåten, et livsviktig fremkomstmiddel for innbyggerne på disse øyene.
Stemningen er merkelig, vi kunne nok knapt valgt et verre tidspunkt å komme på. Verten vår er i en klemme og sier at vi bare kan sitte og se på. Etter at konferansieren har annonsert oss 3 ganger, sender vi forøvrig bort kapteinen og hans frue for å gi et lite bidrag til landsbykassen.
Til slutt innser vi at vi aldri vil få noen audiens hos høvdingen, og blir med Bill på en tur rundt i landsbyen for å kikke litt. Vi får med oss en pose med lime, kokosnøtter og sitronblader (til å lage te av), før vi takker for gjestfriheten hans og returnerer til båten.
29.05.05, Sava-i-lavu, Yasawa-øygruppen
Denne dagen er en transportetappe. Vi er allerede litt sent ute i forhold til planen. Etter mange timer, og mye tråkling mellom revene, ankommer vi Java-i-lavu som er en liten øygruppe nord i Yasawa-øygruppen. Her skal det være noen flotte huler, både under og over vann. Det er mye vind, opptil 30 knop i kastene, men vi finner i alle fall ly for bølgene. Innenfor ankringsplassen har vi en landsby på venstre side og "huleøya" på høyre side. "Huleøya" har noen fantastiske fjell- og steinformasjoner, i tillegg til et lite sund som deler den i to. Naturligvis må den utforskes, og det er tid for en liten ekspedisjon igjen! Steinene langs stranden er mange steder sylskarpe, og det skal bare et lite feiltrinn til.... Hulen, den vi fant over vann, viser seg å være låst med gitter. Vi skal ta en tur inn til landsbyen i morgen for å finne ut mer, i dag er det søndag og da er man ikke alltid like velkommen hos de innfødte.
30.05.05, Sava-i-lavu, Yasawa-øygruppen
Etter frokost oppdager vi en liten ladning turister på vei til hulene. Frode kaster seg i gummijolla og suser inn og spør guiden om vi kan gå inn vi også. Det går greit, og i hui og hast skynder vi oss inn dit. Hulen er utrolig stilig, men det krever litt svømming under vann hvis vi vil se hele, så vi returnerer for å hente snorkleutstyr. Vi koser oss i hulene og utforsker dem i en time, før vi blir mettet på de spesielle og vakre steinformasjonene. Etter å ha kommet tilbake til båten blir det i felleskap bestemt at turen går sørover, tilbake til Blue Lagoon. En av guidene vi traff på i hulene, kom fra en resort der, og sa at vi måtte bare komme. Etter det vi hadde lest, var man ikke velkommen til å ankre opp der, og droppet det derfor på vei nordover. De nye opplysningene gjorde straks stedet mer attraktivt.
Under overfarten satte vi ny rekord i seiling i løpet av vårt opphold. Vinden var bra, og kapteinen innvilget derfor hele 2 timer med seiling.
Som vanlig ble det mye tråkling for å komme til ankringsstedet. Det var ventet inn noen store båter denne kvelden, og vi ble derfor bedt om å flytte oss fra det første stedet vi ankret. Den virkelige årsaken var sannsynligvis at denne delen av øya er privat, men vi flyttet oss litt slik at vi ble liggende utenfor en resort. Harald og jeg hadde en liten ekspedisjon på land for å sjekke om det gikk an å spise der. Etter å ha pratet med noen jenter på stranden fant vi ut at det finnes flere backpacker-steder på andre siden av øya, som sikkert har rimeligere priser enn på resorten. Dessverre glemte vi å spørre om veien, vi var for øyeblikket mer opptatt av å komme til nærmeste bar....
31.05.05, Blue Lagoon
Det regnet i natt! Jeg måtte lukke luken over meg, og det ble forferdelig varmt inne i båten. Frode laget noen utmerkete pannekaker til frokost. Siden det ikke ble så mye utforsking av øya i går, grunnet mine dårlige forundersøkelser vedrørende valg av vei, står dette på programmet i dag. Gutta hoppet i båten og dro innover. På øya ble vi bryskt møtt av en innfødt som spurte om vi hadde vært hos høvdingen og spurt om lov til å være der. Det hadde vi selvsagt ikke, i og med at dette visstnok var en øy med bare resorter. Da vi ikke hadde med noe Kava, lusket vi tilbake til gummibåten og kjørte litt frem og tilbake. Etter en stund kjørte vi til resorten for å spørre om hvordan reglene er akkurat her. Selv om jeg setter i en skrøne om at det er moralsk forkastelig å gi narkotiske stoffer til de innfødte, ender det med at vi må returnere til båten for å hente Kava. Høvdingen, også her en kvinne, får et redusert halvkilo med Kava, og vi kan bevege oss fritt omkring.
Frode, Harald og jeg legger ut på en liten fjelltur over til den andre siden av øya, da det går rykter om masse damer og billig øl på backpacker-stedene. Etter å ha gått i 20 minutter kommer vi frem, bare for å finne ut at damene er på vei til å reise og kranene var tomme for øl. Heldigvis finnes det flere steder som har øl, men direkte billig er det ikke. Vi sparte 2,50 kr på å gå de 20 minuttene tilbake, men ølet var ikke akkurat kaldt heller.
Mens gutta var ute etter øl, hadde Marit benyttet sjansen til å bake brød. Når vi kommer tilbake blir Harald frivillig stekevakt, mens resten av gjengen drar litt rundt med snorkleutstyret. Den helt perfekte snorkleplassen er vanskelig å finne, så vi bestemmer for å reise til et sted som høvdingens sønn anbefalte. Ulempen er at han inviterte med seg selv for å fiske... Stedet viser seg å være dårlig, fullt av små stikkende maneter, og han får heller ikke fisk. På vei innover vil han gjerne ombord i seilbåten også, så der blir vi sittende inntil han endelig får øye på volleyballen vår. Frode foreslår raskt at han kan bli med oss inn på stranden og spille med oss. Det blir han med på, og etter kampen bytter vi en boks med fiskefileter mot en klase med ferske bananer og noen appelsiner. I dag er det fiskesuppe og nydelig nybakt brød til middag. I morgen reiser vi sannsynligvis nordover til Musket Cove igjen. Det norske paret vi traff tidligere på Mana Island, skal gifte seg der den 2. juni, og vi tenkte vi skulle overraske dem....
01.06.05, Transportetappe Blue Lagoon til Musket Cove
Turen starter klokken 06.50, bølgene står midt i mot, og vi går for motor hele veien. Jeg blir sjøsyk, men det går bra så lenge jeg står ved roret eller ligger flatt ut i bunnen av båten. Klokken 17.30 er vi fremme og rekker så vidt butikken før den stenger.
02.06.05, Musket Cove
 I dag er det den store dagen! Et norsk par skal gifte seg her i dag, og vi reiser tidlig inn for å finne ut hvor og når seremonien skal være. De blir kjempeglad og overrasket over at vi har troppet opp med både norske flagg og ris til å kaste på brudeparet! Seremonien er veldig fin, og etterpå sitter vi i baren alle sammen og koser oss både vel og lenge.
03.06.05, Musket Cove
I dag skal vi bare slappe av! Alle har spleiset for å ligge i en bøye som tilhører en resort, og vi kan derfor fritt benytte bassenget og anlegget. Det blir mye sol og lesing i dag. Litt aktivitet skal det selvfølgelig bli tid til, hotellet har nemlig gratis utlån av seilbrett. Det viser seg raskt at verken Frode eller jeg helt har glemt gamle kunster!
04.06.05, Musket Cove
Samme opplegg som i går, med avslapping og en god bok i solen. Utpå dagen låner vi et par kajakker og padler rundt omkring til det verker i muskler vi aldri visste eksisterte før nå. Litt surfing ble det også! Like før dykkerforretningen stenger booker jeg meg inn på en dykkertur dagen etter, med 2 dykk på timeplanen. Vi skulle egentlig tatt et par dager på Beachcomber, da den er kjent for å være en skikkelig party-øy. Det er dessverre ikke mulig å ankre opp der, så vi blir værende på Musket Cove. Her er det godt å være! Med tilgang til butikk og andre fasiliteter, samtidig som man kan bevege seg ut i det ukjente og uberørte når vi ønsker det.
05.06.05, Musket Cove
Jeg hadde fått beskjed om at jeg måtte møte opp på dykkerforretningen klokken 08.00, og jeg troppet opp i god tid. Det gikk likevel en hel time før vi endelig kom oss avgårde, da andre ikke er like punktlige som meg. Begge dykkene ble utført i området rundt "surfer-øya", en liten øy med en liten resort på og der det utelukkende bodde surfere. Det første dykket var et veggdykk og maksdybde lå på 20 meter. Sikten var den samme som de andre stedene vi har dykket, men det var et mye større dyreliv her. Så en sovende hai, og mye artige og rare fisker.
Det andre dykket var betydelig grunnere, og jeg så både skilpadder, murener og enhjørningsfisk. Jeg rekker akkurat tilbake til Petrell, i tid til lunsj! Dykkingen tok på, så etterpå sovner jeg på stranden, og orker definitivt ikke å surfe i dag.
Søndagene er "den o' store grilldagen", og på "gjør-det-selv"-grillen på Musket Cove selger de diverse tilbehør som lekre salater og nydelig hvitløkssmørbrød. Frode har kjøpt inn koteletter som vi steker, og i kombinasjon med en hel del øl og rosa paraplydrinker blir dette en storartet kveld.
06.06.05, Tilbake til Vuda Point
Nå har vi tatt avskjed med Musket Cove og dratt tilbake til hovedøya. I morgen skal vi ta bussen til Suva som er hovedstaden på Fiji. Jeg kjenner at det nærmer seg slutten på eventyret vårt, og føler meg plutselig litt tyngre til sinns.
07.06.05, Til Suva
Allerede klokken 05.30 tar vi en taxi til busstasjonen. Bussen skal gå klokken 06.00, og det tar mer enn 6 timer før vi er fremme i Suva. Turen går over fjell, gjennom regnskog og over svært så provisoriske broer. Et under at ingen av broene raste sammen under oss! Vi fikk sett utrolig masse av innlandet på denne turen, og det var vel verdt de 6 timene på bussen.
Suva er en liten men travel by, der innflytelsen fra vesten er på full fart inn. Her er de i full ferd med å bygge høyhus, og reklameskiltene for Coca-Cola henger tett. Byen minner igrunnen om byer i bl.a. Afrika, der man har en herlig blanding av nytt og gammelt om en annen.
Frode og Marit har vært her før, så de guider oss raskt til et stort torg som for det meste består av restauranter. Vi spiser oss gode og mette for 30 norske kroner, til tross for at vi var skrubbsultne etter bussturen. Et besøk på kannibalmuseet bør vel sies å være obligatorisk. Dessverre viser det seg at museet inneholder litt lite av den delen av kulturen vi er mest interessert i, kannibalismen selvfølgelig. Vi tråkker litt rundt i byen før vi til slutt finner oss et overnattingssted.
På kvelden drar alle, bortsett fra den slitne kapteinen, en liten tur for å sjekke utelivet. Vi koser oss på byn, på ett av stedene er vi de eneste som ikke er lokale. Marit er utrolig populær hos disse kannibal-etterkommerne, og jeg må gang på gang klemme hardt på en liten bredskuldret fyr for å overbevise ham om at Marit er "min", og at jeg blir fort og voldsomt sjalu. Når jeg har løftet ham litt opp fra gulvet et par ganger er han overbevist, og lar oss være i fred. Til slutt ender vi opp på et sted der også besetningen fra et amerikansk forskningsskip, Melville, har "søkt nødhavn" for det voldsomme regnet som herjer ute i Suvas gater. Kokken er en gammel sjøulk, som etter norsk standard burde vært pensjonert for lenge siden. Jeg var bortimot sikker på at han kom til å få hjerteinfarkt etter de uttallige rundene på dansegulvet!
08.06.05, Suva - retur Vuda Point
Det er dagen derpå, men jeg klarer ikke å sove lenge i dag heller. Det regner ute, og ingen antydning til bedring. Vi tråkker litt rundt i butikker i - jeg kjøper meg falske merke-solbriller og suvenirer, før vi setter kursen mot den overfylte bussen tilbake til Vuda.
Mens turen til Suva gikk over fjellene på Kings Road på nordsiden av Vitu Levu, gikk turen tilbake til Vuda på sørkysten langs Queens Road. Tilbaketuren tar også i overkant av 6 timer, men det gikk forsåvidt greit, i og med at jeg var forholdsvis neddopet av reisesyketabletter kjøpt i England.
09.06.05, Vuda Point
Det er nest siste dag på Fiji, og det regner ute. Det er ikke fritt for at det drypper litt inne også, og jeg mener ikke fra taket av båten. Det er nå alvoret virkelig går opp for meg, og jeg blir igjen tung til sinns. Alene i morgentimene er det vanskelig å holde tårene tilbake, det kommer til å bli en tung avskjed. Kanskje på høyde med den dagen Frode og Marit startet turen fra Bergen. Kanskje til og med verre, nå da vi har vært så intenst og tett sammen i over 3 uker.
Det er pakkedag, synd at det høljer ned. Det blir litt trangt når alle skal finne frem og pakke ned ting. Vi skal ta med en diger bag fra Frode og Marit tilbake til Norge, fyllt med kort, bøker og klær som de ikke trenger mer. Vi må i tur og orden ta pakkeøkter nedi den fuktige båten.
Harald og jeg har bestemt oss for å spandere middag i Yacht-klubben i kveld, som en verdig avskjed og avslutning på turen. Det blir en fuktig kveld på alle måter. Øl, vin og paraplydrinker går ned på høykant!
10.06.05, Avreisedag
Det har sluttet å regne. Riktignok er det overskyet, men det er drepende varmt og innimellom kikker solen frem. Det er en trist dag... Jeg prøver å fortelle meg selv at det er mindre enn 6 måneder til Frode og Marit kommer hjemom, men det hjelper lite.
I dag starter tilbaketuren, en tur som vil vare i flere døgn. Vi skal fly via Auckland, New Zealand, og om London før vi er fremme i Bergen igjen. Vi er litt tunge i hodet i dag, det ble vel litt mye på oss alle i går. Likevel får vi ned en gedigen speilegg-frokost. Harald og Marit har vært på butikken og handlet ferskt brød og egg.
Klokken 13.15 ankommer taxien, og etter å ha lastet inn all den tunge bagasjen er tiden kommet for den tunge avskjeden. Som forventet klarer jeg heller ikke denne gangen å holde tårene tilbake, selv om jeg vet at de kommer hjem til jul. Harald og jeg har fått ta del i et eventyr som vi aldri kommer til å glemme!
Vel fremme på flyplassen får vi den hyggelige beskjeden at flyet er 4 timer forsinket, noe som betyr at vi mister de korresponderende flyene våre. Jippi, et helt døgn i Auckland! Det blir vel et par suvenirer fra New Zealand også, da.....
En stor takk til Frode og Marit som ville ha oss på besøk!
mvh,
Thomas og Harald |
|
|
Reisebrev 
